Leilighet i Sverige

Vi har funnet en leilighet i Sverige! Vi flytter til Arvika i begynnelsen av august. Andreetasjen er vår:

Isaac leter nå etter jobber og vi jobber med å finne ut av detaljene. Vi trenger i hvert fall ikke bekymre oss over opphold lenger; Isaac har rett til å bo og jobbe i Sverige siden jeg er norsk. Planen er å bo der i et år for så å flytte tilbake til Oslo.

Her er noen bilder fra sist helg, da vi var tre generasjoner på leilighetsjakt:

image

image

Advertisements

På nyhetene

Vi var på nyhetene denne helgen! Klikk her for nyhetsreportasjen, her for Dagsrevyen lørdag og her for Dagsrevyen søndag. (Velg valg nr 9 på liste under bildet.) Håper det blir endringer så andre par slipper å gå igjennom det styret vi har hatt det siste året!

Isaac får bli i Norge til 8. august. Så vi har sommeren til å finne ut av ting. Nå ser vi etter leiligheter i Sverige. Planen er å bo der i 6-12 måneder for så å flytte hjem til Oslo igjen. Be for at vi skal finne en leilighet og jobb.

Brev fra UNE

Forrige uke ble det endelig bekreftet; jeg får jobbe fulltid frem til studiestart! Endelig var alt på plass, vi har barnehageplass, en inntekt for sommeren, jobbmuligheter til høsten, studieplass, leilighet. Vi skulle bare kose oss med vanlig familieliv i sommermånedene.

IMG_0359

Så kom det et brev i postkassen som nok en gang rotet alt til. Brevet vi har ventet på med gru og spenning, som vi ikke trodde ville komme før om en måned eller så. Der stod det at Isaac må ut av Norge, og det fort. 8. juli stod det, om drøyt to uker.

Nå må alle planer legges om. Jeg sitter i utgangspunktet igjen med full jobb og ingen til å passe Olivia. Isaac tvinges til å forlate familien sin og sitt nye hjem.

IMG_0339

Vi klarer dette. Vi kommer oss igjennom dette også. Men hvorfor skal det være sånn at unge familier må splittes på grunn av landegrenser? Hva gavner vi som samfunn av et strengt regelverk som rammer familier i etableringsfasen, som mer en noe annet ønsker seg stabilitet? At jeg i praksis tvinges til å velge mellom å være alenemor eller å flytte fra hjemlandet føles så uendelig håpløst!

Smil i mars

Her er noen ting som får meg til å smile denne måneden (:

IMG_0095

 Å se den lille engelen vår utforske verden.

IMG_0091

IMG_0112

Å bo rett ved en vakker, snødekt innkjø.

IMG_0122

 Solen og den blå himmelen.

IMG_0131

Å bo i Oslo, treffe gamle venner igjen og bli kjent med nye.

IMG_0132

Gule påskeblomster.

IMG_0137

Ha en god påske!

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,    1. Peter 1:3

Nytt hjem

Your animation

Nå bor vi i Oslo! Kom gjerne innom på kaffe om du er i nærheten :)

One happy family

Olivia playing with boxes

IMG_0065

Kunsten å vente

Siste nytt om oppholdstillatelse for Isaac: klagen har kommet til UNE (Utlendingsnemda). Forventet behandlingstid: 7 måneder fra nå.

Vi har ventet i 6 måneder, og nå ser det ut til at vi må vente 7 til.

Det er frustrerende å ikke kunne planlegge fremtiden, ikke vite om vi får studere som planlagt, å ha livene våre satt på vent.

Nå vet vi at vi bare er halvveis ferdig med å vente. Vi kal slutte å nervøst åpne postkassa hver dag, redde for og lengtende etter et svar. Vi kan leve livene våre uten frykten om at livene våre kan snus på hodet i morgen.

Men det er fortsatt et liv fult av usikkerhet. Vi kan ikke planlegge høsten siden vi ikke vet om Isaac fortsatt er her da. Og Isaac får ikke jobbe eller studere.

Vi bruker en stor del av livene våre på å vente. Vente på bussen, vente på eksamensresultater eller på tilbakemelding på en søknad. Vente på svar på en bønn. Vente på å møte den rette. Vente på oppholdstillatelse.

Det kan være vanskelig å vente, og jeg tror det er aller mest vanskelig når man ikke vet hvor lenge man vil komme til å vente. Å ikke ha en dato, ikke kunne telle ned dagene, gjør det å vente nesten uutholdelig.

En av mine gode venner snakker ofte om hvor viktig det er det vi gjør når vi venter. Vi kan ende opp med å vente hele livet, derfor må vi leve mens vi vi venter!

Nå vet vi at vi vil komme til å vente en god stund til. Så i mens vil vi leve livene våre. Nyte å se Olivia vokse, nyte tiden vi får dele. Prøve å gjøre en forskjell i livene til de vi møter på veien.

Oslo?!

Vi har blitt tilbudt en studentleilighet i Oslo! Den er akkurat stor nok til oss tre, nærme både T-bane og Nordmarka, med perfekte trilleområder for når Olivia nekter å sove noe annet sted en i en vogn i bevegelse. Vi har drømt om et hjem vi kan kalle vårt i det som virker som en lang tid og dette er akkurat hva vi har ventet på!

Men vår første reaksjon til disse nyhetene var ikke glede, men skuffelse. Vi trodde vi måtte si fra oss leiligheten og dermed ende opp på bunnen av lista over søkere. Ettersom vi ikke kan vite om Isaac får bli i Norge eller når vi vil få svar, virket det til å begynne med uklokt å binde oss til å betale leie. Isaac har ikke lov til å jobbe mens vi venter. Så for å finansiere leiligheten må jeg finne en jobb. Dersom Isaac på kort varsel må forlate landet må jeg slutte i jobben for å være hjemme og ta meg av Olivia. Altså vil jeg ikke kunne betale for verken leie eller mat.

Du kan sikkert tenke deg hvor frustrerte vi var på det tidspunktet, ettersom alt vi vil akkurat nå er å etablere et hjem og familieliv i Oslo.

Etter å ha tenkt noen runder til og blitt forsikret om at om det verste skjer så får vi hjel, bestemte vi oss for å takke ja til leiligheten på tross av alle usikkerhetene. Altså flytter vi til Oslo 1. mars! Så nå gleder vi oss mens vi pakker!

Det er i Oslo vi ønsker å bo de neste årene. Jeg tror at noen ganger så må man handle før man har alle svarene. Jeg vet at Gud svarer bønner og at ingenting er umulig for ham. I Oslo virker det som dører begynner å åpne seg for oss; jeg har studieplass der, det er en internasjonal by så det bør være fler muligheter for Isaac der og nå har vi en rimelig leilighet der. Jeg vet ikke hva som vil skje videre eller hvordan. Men jeg stoler på at Gud kan forsørge oss uansett hvor vi er og uansett hvordan omstendighetene ser ut.

Så nå drar vi til Oslo, i tro. Med håp om et hjem og et liv der.